Sykehusdirektør i Sør: Trenger kriseforståelse for å lykkes med pasientens helsetjeneste

Foto: Eva Hille

Foto: Eva Hille

- Flere oppgaver skal flyttes fra spesialist- til kommunehelsetjenesten. Men samarbeidskulturen mellom sykehusene og kommunene er ikke god nok. 

Det sier Nina Mevold som er sykehusdirektør på Sørlandet Sykehus. Og Mevold burde vite hva hun snakker om - hun kommer fra stillingen som kommunaldirektør for Helse- og omsorg i Bergen Kommune og er nå i sitt andre år som sykehusdirektør.

Vi snakket med Mevold på Arendalsuka etter at hun har vært innleder på en debatt med tittelen; “Helsetjenester på nye måter. Alle vil, men hvordan få det til?".

-Det handler om at vi som jobber i helsevesenet må forstå at dette haster. Når vi ser til andre land, har de fått til mye mer og raskere. Norge har hatt råd til å la være. Det har påvirket både omstillingsevne og vilje, sier hun.

-Vi er nødt til å innse at nå forandrer situasjonen seg veldig også i Norge og jeg tror vi trenger en kriseforståelse som både gir næring til mer samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og mer innovasjon i samarbeid med næringslivet - uten det vil vi ikke lykkes. Alle parter må fremover jobbe mye tettere sammen for pasientens helsetjeneste - og det haster og gjøre noe nå, advarer hun.

Sykehusene må jobbe bedre med kommunene

-Du har gjort deg til tydelig talsmann for at langt flere oppgaver må flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten og ut til den enkelte pasient og de pårørende. Hvordan skal vi få dette til i Norge?

-Da tror jeg for det første at vi er nødt til å tenke på dette som noe annet enn å flytte oppgaver ned. Vi må tenke på at det skjer store endringer i samfunnet: Vi får stadig flere eldre, vi får mindre skatteinntekter og ny brukernær teknologi blir tilgjengelig. Da kan ikke vi på sykehusene sitte på vår høye hest og si at nå skal vi overføre oppgaver. Vi må sette oss ned med kommunene som likeverdige samarbeidspartnere og finne de konkrete løsningene sammen. Og dette må det legges til rette for fra politisk nivå også. Det er mange hindre i dag for å finne de gode løsningene.

-Samhandling har vært på agendaen helt siden Bjarne Håkon Hansen dro til amerikanske Kaiser Permanente og kom nyfrelst tilbake og laget samhandlingsreformen. Men hvor langt har vi egentlig kommet med praktisk samhandling?

-Vi har kommet et godt stykke, men det er litt spede strukturer. Vi har laget oss en samhandlingsstruktur der vi som er ledere i kommunene og i spesialisthelsetjenesten møtes fire ganger årlig. Det er klart at det ikke er tilstrekkelig for å løse disse oppgavene. Dette krever at vi setter oss sammen og definerer problemene, og gjennomfører de prosjektene som skal til - sammen. Så handler det også om at vi må se på gevinstene sammen. For noe av problemet i dag er at det er litt uvillighet til å jobbe på tvers med gevinstrealisering i den andre sektoren. Det har vi ikke råd til. Den ene gangen er det kommunene som vil tjene på det og den andre gangen er det sykehusene - og vi må være i stand til å heve oss utover vår egen silo, sier Mevold.

Frykter svakere samhandling mellom bruker og leverandørindustrien

Vi registrerer med stor interesse denne vurderingen av en viktig spiller, som Nina Meland. Det er viktig at personer i sentrale posisjoner står frem og kaller en spade for en spade. All honnør til Meland for dette, sier sier administrerende direktør i Melanor, Atle Hunstad.

-Som Meland etterlyser vi i Melanor et taktskifte som øker omstillingsevnen og -viljen blant våre kunder, men som Meland frykter vi at ting går for sakte. Kriseforståelsen som Meland har og nå snakker ut om er det dessverre alt for få sentralt plasserte personer i det offentlige helsevesenet og i kommunene som har. Og samhandlingen mellom sykehusene på den ene siden og de mange norske kommunene er en ting. Men hvor blir det av samhandlingen mellom brukerne - forstått som den offentlige helsetjenesten - og leverandørindustrien? Det bygger seg gradvis opp en erkjennelse om at brukerne sitter på behovet og leverandørene sitter på løsningen. Da er det avgjørende at partene snakker mer og bedre sammen, sier Hunstad. 

Han viser til at regjeringens ambisjon som beskrevet i Helsenæringsmeldingen å bygge en stor, sterk norsk helsenæring. -  Foreløpig er vi helt akterutseilt av Danmark og Sverige. Erkjennelsen er delvis der - at brukerne må samhandle tettere med leverandørene. Hvis ikke det skjer vil vi hverken klare å skape en stor helsenæring, eller mer bærekraftig pasientbehandling. Men som mange av våre medlemmer daglig erfarer  - denne erkjennelsen stikker ikke dypt nok ned i helsesystemet. Det er ikke nok at Stortingsrepresentanter og statsråder har sett lyset. Erkjennelsen må trenge helt ned på den enkelte sykehusavdeling, ned til den enkelte kommunale helse- og omsorgsetat. Anskaffelser må bli sett på som strategisk ledelsesverktøy i offentlige virksomheter - og da trenger vi dialog, tilgang til hverandre og en oppfattelse at vi spiller på samme lag, sier Hunstad.

Fra vondt til verre?

Hunstad forteller at leverandørindustrien i dag har store utfordringer med å komme i god dialog med sykehusene. - Da tenker jeg med gru på hva som vil skje når mange av sykehusenes oppgaver skal flyttes ned til 356 kommuner - som vil være situasjonen fra 1.1. 2020. For det første vil vi som bransje ofte ikke møte en profesjonell motpart og det er en fare for at innkjøpsbeslutningene vil fragmenteres samtidig som erfaringsutvekslingen på tvers av kommunene er svært begrenset.

-Utstyr utviklet av våre medlemmer er avgjørende for forebygging, diagnostisering og god pasientbehandling. Med utstyr og løsninger levert av våre medlemmer får mange av oss mulighet til å leve lenger, klare oss selv, ha aktive liv og bidra til fellesskapet. Medlemmene våre bidrar til å løse viktige nasjonale oppgaver og skape fremtidige arbeidsplasser og inntekter. Da må også brukerne der ute samhandle med oss på nye og mer skapende måter, sier Hunstad

Sørlandet Sykehus måtte legge ned innovasjonsprosjekt

Nina Mevold, i ditt foredrag kom du inn på at de mange kommunene som vi har i dette landet kanskje er en utfordring. Det pågår mange pilotprosjekter med begrenset læring på tvers. Hva kan og bør gjøres her?

-Jeg tror det var Helseministeren som sa at det er flere piloter i helsesektoren enn i SAS, og det er et poeng at vi faktisk må gjennomføre disse prosjektene. Vi har et godt eksempel fra Sørlandet Sykehus. Vi hadde et flott forskningsprosjekt med Universitet i Agder om kunstig intelligens. Og så lenge forskningsprosjektet pågikk gikk alt greit. Men straks vi skulle innføre prosjektet i organisasjonen, da støter vi mot personvernet. Selvsagt skal vi ikke gå på akkord med pasientsikkerhet- men jeg mener at vi har for strenge regler rundt personvernet som begrenser oss og hindrer innovasjon og som på sikt ikke gir pasientene våre den beste helsehjelpen. Prosjektet jeg sikter til her på Sørlandet Sykehus handlet om å bruke kunstig intelligens for å identifisere allergier. Det ville gi alle parter store gevinster, men vi har rett og slett måttet legge det på hyllen fordi det støter an mot lovgivningen, uttaler Mevold.

-Har det kommunale selvstyret gått for langt og er det til et stort hinder mot teknologisk innovasjon og samhandling?

-Jeg tror ikke det kommunale selvstyret har gått for langt, men vi bør være villige til å gjøre mere på tvers av kommunene - det vil sikre det kommunale selvstyret for hvis vi ikke blir mer produktive, vil helsebudsjettene ta livet av kommunenes finansiell handlingsrom . Kommunene bør helt klart jobbe mer på tvers med standardisert utvikling - og det er et tema vi må adressere avslutter Mevold.

Joachim Ellingsen