De sårbare sårpasientene

Henriette-Jovik.jpg

Norske helsemyndigheter har vist liten vilje til en helhetlig innsats for sårpasientene. I praksis fungerer dagens finansieringssystem dårlig og medfører forskjellsbehandling av pasientene.

Kronikken ble først publisert i Dagens medisin 12. september.

Hvor alvorlig er kroniske sår? Flere tusen mennesker lider med alvorlige sår i Norge. Mange lider unødvendig. Sår som ikke gror, betyr risiko for infeksjoner, amputasjon og død. Sårene kan væske, lukte og utvide seg til omkringliggende vev. Sårsmerter påvirker både bevegelighet og søvn. Pasienter som har kroniske sår blir ofte deprimerte, isolerte og får redusert livskvalitet.

Riktig behandling til rett tid er avgjørende. Sår kan gi plager i årevis, men med riktig og tidlig behandling øker sjansen for at såret gror. God behandling krever tilgang til rett sårbehandlingsutstyr for tilpasset sårbehandling. Pasienter med stomi, inkontinens eller diabetes får nødvendig behandlingsutstyr gjennom blåreseptordningen og Helfos fremforhandlede produktsortiment.  Hvilken sårbehandling som er tilgjengelig eller om kostnadene til sårbehandlingsmateriell dekkes av helsevesenet er derimot avhengig av hvor i Norge du bor, om såret skyldes en bakenforliggende diagnose og hvem som steller såret. Behandles pasienten av hjemmesykepleien må kommunen betale sårbehandlingen. Pasienter som klarer sårstellet på egenhånd, kan søke Helfo om å få tilbakebetalt utgiftene til behandlingsmateriell. Hvis fastlegen behandler såret, må pasienten kjøpe nødvendige bandasjer, og risikerer selv å måtte bære utgiftene. Denne ulike praksisen er uverdig og uakseptabel.

Pengesluk. Kostnadene for samfunnet når sårbehandlingen ikke fungerer, er betydelig. Den største kostnaden skyldes sår som må behandles på sykehus. I tillegg vet vi at hjemmesykepleien bruker store ressurser på sårbehandling. Det er anslått at årlig kostnad per sårpasient som behandles av hjemmesykepleien er omlag 100 000 kroner. I dag lever 1-2% av nordmenn med et åpent, kronisk sår. Til sammen bruker vi årlig flere milliarder kroner på å behandle alvorlige sår i Norge.  

Er det lurt å stikke hodet i sanden? En dansk studie fra 2010, har anslått at kostnaden for sårbehandling i vesteuropeiske land vil øke med om lag 30% i perioden 2010 til 2020. Årsaken er aldrende befolkning og flere med diabetes. For å bremse utviklingen, må tiltak iverksettes for å få en bedre og mer effektiv sårbehandling. Hvis ikke må helsetjenesten bruke stadig flere ressurser på å behandle sår som blir kroniske, fordi pasientene ikke får nødvendig behandling i tidlig.

Norske helsemyndigheter har vist liten vilje til en helhetlig innsats for sårpasientene. I praksis fungerer dagens organisering og finansieringssystem dårlig og medfører forskjellsbehandling av pasientene. Både helsepolitikere og sentrale såreksperter har tatt til orde for å samordne finansiering av behandling og sårbehandlingsmateriell. Så langt har derimot Helse- og omsorgsdepartementet konkludert med at de ikke ser grunnlag for å gjøre endringer i finansieringen for sårprodukter.

Tid for handling. Nå er departementet i gang med å vurdere endringer i regelverket for folketrygdens finansiering av medisinsk forbruksmateriell. Dersom departementet går inn for en endring av blåreseptforskriften, er det behov for en ny gjennomgang av hvilke tilstander som skal dekkes av ordningen. Konklusjonene fra dette arbeidet bør føre til at departementet anerkjenner kroniske sår som en alvorlig tilstand som gir rett til tilpasset behandling. Sårbehandlingsmateriell er viktig for god sårbehandling og utgjør en liten andel av kostnadene for sårbehandling. Endring av blåreseptforskriften må sørge for likeverdig tilgang til behandlingsmateriell for pasienter med kroniske sår, uavhengig av bakenforliggende diagnose og hvor pasienten bor i landet. Konkret sikres dette ved å opprette en egen pris- og produktliste for kroniske sår hos Helfo slik at sårbehandlingsmateriell betales gjennom blåreseptordningen.

Joachim Ellingsen