Tre år siden Norge stengte ned: Her er beredskapslageret som skal sikre Oslo mot neste pandemi

Allerede i romjulen 2019 begynte bedriftene som leverer medisinsk utstyr i Norge å merke endringer i produksjonsmarkedet av materiell. De livsviktige produktene, som for eksempel munnbind, hansker, smittefrakker og lignende til norske sykehus, legevakter og sykehjem, var vanskelig å få tak i. Det begynte med små produksjonsproblemer, før det eskalerte i januar 2020.

Jan Knoph, administrerende direktør i OneMed Norge, var – og er fortsatt – en av leverandørene av medisinsk utstyr til Norge. De har samarbeid med rundt 85 kommuner, Sykehusinnkjøp og har rundt 40 prosent markedsandel i Norge.

- Vi så at vi ikke fikk de volumene vi skulle fra produsentene. I slutten av januar sendte vi brev til alle kundene våre og meddelte at det begynte å bli store produksjonsproblemer og at vi manglet tilgang på varer. Vi gjorde det på dette tidspunktet tydelig at vi sto overfor en force major-situasjon, sier Knoph.

- I slutten av januar begynte å sikkerhetslagrene våre å nærmere seg null, legger han til.

Les også: Disse politiske gjennomslagene var avgjørende for å sikre nok medisinsk utstyr til Norge

Kaotiske tilstander

Han forteller at norske myndigheter, Sykehusinnkjøp, sykehusene og kommunene, var raske med å ta kontakt og sette inn tiltak.

Da Erna Solberg holdt sin historiske tale som informerte det norske folk om at samfunnet skulle stenge ned, var allerede arbeidet med å sikre Norge livsviktig medisinsk utstyr godt i gang. Mye hadde skjedd i kulissene.

- Vi hadde satt ned krisestab og hadde på det tidspunktet satt inn ekstra tiltak, både for å få ekstra produksjons- og transportkapasitet. Det var kaotiske tilstander i en lengre periode, men vi hadde et veldig tett og godt samarbeid med Sykehusinnkjøp, Helse Sør-Øst og Helsedirektoratet.

- En utfordring var at alle ville ha mest mulig utstyr, hele tiden. Også innad i Norge mellom sykehusene og kommunene, legger han til.

Det var knapphet på ressurser. Etterspørselen etter utstyr var ekstremt – også internasjonalt. Prisene skjøt til himmels og antall bestillinger hos OneMed eksploderte. På et tidspunkt holdt bestillingssystemet deres på å knele.

Les også: «Tre år siden Norge stengte ned: Har vi ikke lært?»

Norge var tidlig ute

Men Norge var raskt ute med å finne en struktur på arbeidsfordelingen. Alt som hadde med de nasjonale beredskapslagrene å gjøre, ble styrt av Sykehusinnkjøp og Helse Sør-Øst. Helsedirektoratet fikk ansvaret for kommunene. Og hvordan prioriteringen skulle være, var man tidlig ute med: 70 prosent til sykehus, 20 prosent til kommuner og 10 prosent til beredskapslagre. Sykehusene skulle altså prioriteres først.

- Leverandørene, vi var vel fire på dette tidspunktet, var uenige i denne fordelingen. Dette fordi kommunene var – og er fortsatt – førstelinja i en slik krise. Samtidig var man redd for at sykehusene skulle knele, så jeg kan forstå vurderingen, påpeker Knoph.

Han berømmer Sykehusinnkjøp, Helse Sør-Øst og Helsedirektoratet for systematiske kontaktmøter med leverandørene, og at de la vekt på å ta i bruk allerede eksisterende leverandører i det norske markedet.

- Jeg vil si at det er underkommunisert at Norge var lengst fremme og tidlig ute når det kommer til tilgang til medisinsk utstyr under pandemien. Hele årsaken til det var den gode organiseringen til det offentlige. Det fungerte godt, sier han.

20 års forbruk på tre år

I løpet av de tre pandemiårene, leverte OneMed 200 millioner hansker (tilsvarer 20 års normalt forbruk), 15 millioner smittefrakker (tilsvarer 20 års normalt forbruk), 25 millioner munnbind (tilsvarer fem års forbruk), tre millioner oksygenmasker (tilsvarer 20 års forbruk), 30 millioner sprøyter og 30 millioner kanyler til vaksineprogrammet.

- Jeg både tror og håper at vi var en vesentlig bidragsyter for at vi i fellesskap kom såpass godt ut av pandemien som vi gjorde, sier Knoph.

Da pandemien brøt ut hadde ikke Kommune-Norge egne beredskapslagre for medisinsk utstyr. En av kommunene som så at dette var en prioritering de måtte gjøre om på, var Oslo kommune. Våren 2021 la de ut et anbud hvor opprettelse, drift og vedlikehold av beredskapslager var en del av utlysningen. Her vant OneMed anbudet.

- Det var ingen beredskapslagre før. Verken hos sykehusene, stat eller kommune. Dette er helt nytt, og noe som her kommet som følge av pandemien, sier Knoph.

Oslo-modellen for beredskapslager

Sammen med Oslo kommune har de bygget det som kalles Oslo-modellen for beredskapslager. På OneMeds lager på Skedsmokorset er det drøyt 350 paller som er øremerket Oslo kommune og skal dekke åtte ukers krisebehov for smittevernmateriell til blant annet legevakt, sykehjem, helsehus og hjemmesykepleie.

Samarbeidet har blant annet resultert i Anskaffelsesprisen 2022.

- Oslo kommune er på mange måter en snøplog for andre kommuner. De går foran. Som største kunde har de gjort det klart at de også har et ansvar overfor mindre kommuner. Det betyr at vi også kan tilby dette til andre kommuner som ønsker å implementere denne modellen, forklarer han.

- Jeg vil si at dette er noe positivt som kom ut av pandemien. Nå venter vi på de nasjonale retningslinjene slik at vi kan få en lik praksis for dette i hele Norge, sier han.

Utfordrer avhengigheten av Kina

Knoph forteller at de også ser utfordringer med avhengighetsforholdet man har til Kina når det kommer til blant annet medisinsk utstyr. OneMed har en stor produksjonsandel i Kina.

- Avhengigheten av Kina må man redusere. Det har vi holdt på med det siste året. Og vi tror det vi, innenfor vår bransje, bli mer produksjon i Europa. Det er også noe positivt som har kommet ut av pandemien. Det er en lærdom for min bransje og alle andre bransjer som har tett forhold til Kina, sier han.

Knoph er ikke bare stolt over innsatsen OneMed har lagt ned under pandemien, men innsatsen til hele bransjen han er en del av. I tillegg er han imponert over hvordan det offentlig-private samarbeidet ble praktisert.

- Fremtidsutsiktene til bransjen er god. Behovet for medisinsk materiell har nok kommet litt høyere i bevisstheten. Det bra. Nå håper jeg bare den bevisstheten får rotfeste, sier han.

- I fredstid må vi nå se hvordan samarbeidet mellom offentlige og private bedrifter kan bli bedre. Det er det offentlige som legger premissene. En særlig utfordring vi ser er prisregulering. Her har man et stykke å gå, sier Knoph.